Festen ebber ut. Det samme gjør motet og viljen. Noen dager eller uker holder en stand. Så er gode forsett like flyktige som lyset fra fyrverkeri. Fikk det ikke til denne gangen heller. Alt er ved sitt gamle, gamle uvaner inkludert. Frustrasjonen og skammen døyves med at man sikkert er i godt selskap. Og man var kanskje ikke helt ved sine fulle fem da løftene ble gitt.
Må innrømme at det er med en viss skadefryd at jeg langt ut i striskjorte og havrelefse ripper opp i dette. Jeg har nemlig ikke brutt noen nyttårsløfter. Ikke andre løfter heller. Jeg tror ikke på løfter, ikke mine egen, ingen andres. Derfor lover jeg ingen ting og mottar et hvert løfte med skepsis og nødvendige auser salt. Slik slipper jeg å skuffe og bli skuffet.
For hva er vel et løfte; bare ord. Og hva er vel ord annet enn svingninger i luften som får trommehinnen til å vibrere. Ord brukes og forbrukes, store ord, små ord, gode ord, vonde ord. Tomme ord.
Ord svever fritt, løsrevet fra sin avsender og mottaker, i en verden der en mann er en mann og et ord er et ord, og mellom disse to er det ingen større sammenheng. Smarte meg som har skjønt det, som ikke lar meg rive med av entusiasme eller tro. Som kjølig, på trygg avstand betrakter ord- og løftegyteriet.
Men mitt i min selvgode kynisme møter jeg en som slår sprekker i min løfteløse tilfredshet. En som sier det han mener og mener det han sier. Som så til de grader står bak sine ord at han er sine ord, og ordene han sier er ham.
En som snakker sant, rett og slett. Alltid. Ikke forenklede delfakta, men sannheten i sin fulle bredde og nyanser. Så gjennomtrengende lys og sannhet er skummelt, så jeg burde ta beina fatt. Noen ganger gjør jeg det, til jeg utmattet og vergeløs siger sammen. Og da jeg oppdager det; Fundamentet og rammen rundt sannheten er nåde.
Nåde, dette lille endeløse ordet. Som gjør en tigger til dronning, mens den som tror hun er dronning fort kan ende opp som tigger. Som setter et pluss foran negative regnskap. Som møter meg med tro, håp og kjærlighet, uansett.
Full av tvil og mistro møter jeg Han som er opphavet til all tro. Fordi Han alltid snakker sant, fordi Han alltid stiller seg bak sine ord og løfter. Han svikter ikke, verken seg selv eller andre. Forunderlig, Han tror selv på meg, at jeg betyr noe og er verdt å ta vare på. Han ser lengre enn nederlag og brutte løfter og lar meg vite at Hans trofasthet holder.
Så får nyttårsløfter blafre og slukne, menneskers ord smuldre som sandslott når bølgene treffer. Min tro er forankret i møtet med Ham som har lovet å alltid være der, helt inn i evigheten.
Copyright
